Å fly med drittunger.

Nå kommer jula snart, og stadig flere nordmenn velger vekk ribba og pinnekjøttet til fordel for å feire jula i varmere strøk. De fleste barnefamilier velger å bli hjemme, men slettes ikke alle, noen drar sydover. Og når de drar sydover, så blir de små med.

Småen min er nærmere to år nå, og jeg har flere ganger tatt med småen på flyreise. Ofte har vår famlie på tre måttet dele vår seterad med disse barna som reiser alene. Det er igrunn koselig for både dem og for oss, fordi den 10 eller 11 åringen som sitter i setet ved siden av, har mer enn gjerne lyst til å underholde barnet vårt, de fleste barn liker jo små barn og har lyst til å vise dem alt fra leker de har med seg til hva de liker best ved fly maten. 

Og får vi ikke slikt celebert selskap på turen, så må vi fint underholde småen selv. Vi må ut å gå i gangen flere ganger, der møter vi veldig ofte på mange mange bestemødre som bare mååå hilse på ungen vår, og småen får strekt litt på beina sine. Enkelte flyturer har jeg måttet bruke hele flyturen på å bare gå opp og ned midtgangen for at småen skal få strekke på beina, jeg og pappaen bytter da en gang i halvtimen eller noe slikt. 

Men så er det disse drittungene i setet foran oss... Disse har barn som bare skriker og hyler hele tida. (Nei det var alstå ikke barna jeg kaller drittunger, men foreldrene.) Jeg har reist mye i løpet av livet, og sett mange foreldre på tur. Jeg tenker ikke på foreldre som har barn med kolikk, de er halveis tilgitt i mine øyne(men hvis de vet at barnet har kolikk, burde de virkelig da dra på fly-turer som varer over to timer?)

Barn er enkle vesen, de trenger å bevege på kroppen sin. En femåring vil syntes det er veldig spennende å utforske midtgangen til et fly, gå opp og ned og opp og ned. Femåringen er opptatt, og grininga blir borte. Derimot finnes det drøssevis med foreldre som forventer at tegneserie-hefter, bøker og hva nå enn slags tv-programmer på flyet skal underholde barna, samt masse godteri. De er slitne. De har sikkert pakket koffertene hele natta, og har reist lenge, ventet i masse kø, og nå vil mor sove, far også.

Barna deres derimot, vil ha underholdning. De har som mor og far reist langt, kjedet seg mellom alsakens kontroller og bilturer, og de trenger å strekke på beina sine. Etter å ha blitt overøst med godterier og tv-programmer, har de både vondt i magen og kjeder seg. Så setter de igang å hyler. Mor kjefter, far kjefter og turen blir ikke bedre av den grunn, for hverken disse eller oss rundt. 

Men de slitne foreldrene kan ikke ta seg tid til sin egen søvn nå, da får de bytte på. Når du har med barn på tur, så er det din oppgave å passe på de, og passe på at de får strekt litt på beina, og får i seg mat som er passende. (Ja dere slipper igjennom sikkerhetskontrollen med både barnemat, snacks og drikke til barn. Dere må bare mate poden med det når sikkerhetsvaktene ser på.)

Mange vil nok mene at dette er drøyt å påstå, det finnes jo fler par med 4 og flere barn, men er det ikke forsvarlig å reise med to foreldre og 4 barn, så ikke gjør det heller. Ta med noe flere voksne til å passe på, eller bli hjemme. Poden skal også ha en god tur. 

Banken ringer og er bekymret for meg.

Banken min ringte meg i dag (den ene av de tre jeg bruker), og lurte på om noe var galt. (ja det var det de spurte meg om.) Er det hyggelig at banken min er bekymret for meg tenkte jeg.

Etter at den vennlige dama hadde stilt spørsmålet: "ja vi ringer fra .....sparebank for å spørre deg om det er noe galt." "hæ?" var mitt svar. "Jo du skjønner at vi har ikke registrert noen aktivitet fra deg på en stund." "Hvordan er det mulig?", svarte jeg da. "Jeg har jo lønnskonto hos dere, og sparer i flere fond." "Ja jeg ser det", sier dama, "men vi ser at du ikke har registert forsikringer hos oss." "Men det er da ikke noe galt likevel", svarte jeg. "Også har du ikke BSU her, men jeg ser du sparer i fond."

Dama gikk da over til å fortelle meg at hun hadde pratet med en kollega som kjenner meg, og han hadde sagt at jeg kanskje hadde skiftet kundeforhold og at han trodde jeg hadde både forsikringer og BSU i en annen bank. "Forsikrigner har jeg i Tryg Vesta, forklarte jeg, jeg ønsker nemlig å være fri til å velge mine egne avtaler hvor jeg selv vil." "Og det er helt rett at BSU har jeg i en annen bank."

"Da skal jeg skrive ned dette på kundeprofilen din", sa dama. "Nei, ikke gjør det", sa jeg. "Jeg setter ikke pris på at banken min skal skrive om meg." "Men da vil vi jo bare ringe igjen om ett år". "Helt i orden", svarte jeg, "da prates vi neste år, takk for samtalen!"

Så banken min var alstå bekymret for meg. Nå har jeg hørt det også, tenkte jeg. Jeg har omtrent alle fondene mine i den banken, og har en lønnskonto der. Samt at jeg er innom dem når jeg skal ordne noe. Det var litt for åpenbart at dette var en slags "selgende samtale". Kanskje mest fordi den stakkars kunerådgiveren ikke var så veldig flink til å ordlegge seg på en salgsfremmende måte, og at jeg er blitt skeptisk etter å ha lest gjesteinnlegget til STAAB på Formuebyggeren: Bankens kunderådgiver: en ulv i fåreklær.  (les denne artikkelen!)

Men når begynte bankene med dette? Er det bare meg som er litt utenfor?

Gavekalender, er det så lurt i lengden?

Helt siden vi flyttet sammen har jeg laget både påskegg og gavekalender til min mann. Dette vet jeg han setter pris på, og det er min måte å gi han noe spesiellt. Påskegget er fullt av søtsaker jeg vet han liker, julekalenderen inneholder som oftest ting han trenger; nye sokker, undertøy, super-undertøy o.l. samt godteri.

I år var det på tide å inkludere småen. Det blir jo litt rart om pappa skal ha slike ting og ikke småen på 2. Men dette blir mitt første og siste år med gavekalender. Småen har selvsagt vært takknemlig og selv om ikke gavene koster all verden, så har jeg likevel bestemt meg for at det ikke er verdt å starte opp en slik tradisjon. Til neste år husker nok ikke småen årets julekalender uansett, heldigvis.

Jeg fikk nemlig høre noen historier på jobben min om hvor ille disse kalenderene kan bli. Første eksempel var fra barn: "jeg har bare to kalendere jeg", "jeg har fem, en månetoppen, en lego, en sjokolade og en gavekalender, den siste husker jeg ikke" Det er stor variasjon på hva barn får, men en ting er sikkert; de får litt for mye syntes jeg. Mange får gaver som dvd-er og klær i pakke-kallenderene som er laget av sin velmendende mor, og de blir vant med å få. Hva blir det igjen å gi til jul da? (joda, barn trenger masse, men trenger de seriøst alle disse gavene?). Barn nå til dags er veldig bortskjemte, og så fort en i barnehagen eller klassen får noe, så får resten det og etterhvert. Det er kun de kjedelige foreldrene som holder igjen.

De ander eksemplene jeg hørte var fra kollegaene mine. "jo jeg gir barna gavekalender, og har gjort det siden de var 8, nå er de 20 og jeg prøver å betale meg vekk fra det, men det går ikke, de vil ha". "Svigerinna mi sender gavekallender til dattera si som bor i Nord-Norge hver jul, og hun er 27". Mødre forteller om deres velmendende gavekalendere, og til slutt hører man at det er gått litt over styr med disse gavene. Oppfinnsomheten er jo ikke alltid på topp, og når økonomien blir bedre, så har man råd til å gi finere gaver i denne kallenderen.

Men er det så lurt med disse kalenderene med gaver i? Jeg vil si at det spørs hva du kjøper til barna til å ha i kalenderen. Vi foreldre gjør ofte oss selv og barna en bjørnetjeneste ved å gi dem for mye ting. Barna til kjipe og kjedelige foreldre de husker fortsatt å si takk når de får noe, det er det mange andre barn som ikke gjør. Det er ikke fordi de er frekke, de har bare ikke lært det fordi de har vært vant med alle disse gavene som til stadighet kommer. Vi foreldre gjør det alle sammen, ikke av vond vilje, men vi mange føler et visst press på å skulle gi de gavekalendere.

Da småen var født, så lovte jeg at jeg skulle gjøre hva som helst for han. Men det jeg ofte glemmer er at det betyr ikke å si ja til ting, det betyr at jeg må stramme meg opp og si nei. Jeg må ta opp kampen for å oppdra småen, slik at ikke småen selv setter seg til dårlige vaner senere i livet. Ser flere enn meg linken mellom barn som er overøst med gaver fra de er små, og når de er voksne unner seg litt for mye på et allerede overbelastet kredittkort? Jeg tror på at for at barn skal vokse opp til å bli sterke og smarte individer så trenger de grenser, de trenger å lære seg realtiteten, og de trenger å ikke bli overøst med ting hele tiden.

Tenk godt over hvor mye gaver du egentlig trenger å gi, og ha et mål med det du gjør. Det finnes nemlig andre ting du kan gjøre som ikke trenger å tømme lommeboka di.