Ikke jeg men VI

Jeg føler ofte at husstandens økonomi er noe som interesserer meg mer enn min mann. Jeg liker godt å sitte å lage budsjett for neste måned, jeg har gode ideer til hvordan vi kan kutte kostnader. Jeg leser alle tilbudsaviser som kommer i post-kassa vår, slik at jeg kan han få med meg om det er noe vi trenger. Jeg tar meg av matinnkjøp for en måned av gangen og fyller opp fryseren med kjøttdeig og annet kjøtt vi trenger til middagsmaten. (Men for maks 3 mnd av gangen...) 

Fordi jeg syntes dette er litt gøy, så kan jeg godt sitte med det en lørdagskveld mens mannen min vil heller lese ei bok; "det er lørdags kveld kjære, da skal vi kose oss...." Men, jeg koser meg jeg... Og fordi jeg liker dette bedre enn han gjør, så blir det nesten til mitt prosjekt. (Noe en kan tydelig se på den blomstrete rosa økonomipermen vi har, jeg byttet ut min kjæres svarte gamle fillete perm med noe som muntret meg opp). 

I går kveld var jeg sliten, men jeg fikk ikke sove, så jeg satte på Lyxfellan (den svenske versjonen av Luksusfellen). Jeg har sett nesten alle episodene på den Norske Luksusfellen, og tenkte at den svenske versjonen må jo også prøves ut. 

Episoden jeg valgte å se handlet om ei svensk dame som var gift med en mann fra Libanon. Han jobbet hele uka, ca 10 timer hver dag, mens hun jobbet rundt 8 timer hver dag 5 dager i uka. Deres økonomi var slettes ikke så ille, de hadde noen få forbrukslån, som de klarte å betale, forbruket var slettes ikke så høyt,  men de greide ikke dette med økonomi. De var uenige i alt. 

Mannen syntes kona sløste penger, så hun turte ikke be han om penger til for eksempel klær, så hun gikk bak ryggen hans og tok opp forbrukslån. Disse lånene gikk ikke ut til annet enn enkle klær til seg og ungene etc. Da de var kommet frem til å se hvor mye penger de brukte på de enkelte postene, ble mannen vanvittig sur og skyldte på kona. 

Særlig mat posten på 8500 kr i mnd (dette er en familie på 4), dette mente han var kona sin skyld. Kona som var litt rundere enn han stod ydmyket og prøvde å forklare han at han spiste jo ikke akkurat billig mat heller. Han spiste for eksempel ikke svin, noe som gjorde at matbudsjettet ble litt dyrere.

Til slutt ser vi at ekteparet har startet å prate sammen og ting virker å ha løst seg litt for dem. Mannen forstår litt mer av forbruket deres, og kona slipper å ta opp forbrukslån bak ryggen hans fordi en av ungene trenger gummistøvler....

Dette fikk meg til å tenke. Jeg er slettes ikke alene i å føle at jeg styrer økonomien i hjemmet. Det er  mange flere som sliter med å få ektefellen til å interessere seg for de økonomiske spørsmålene. Kanskje særlig de store spørsmålene, de store prioriteringene. 

Vi må nemlig ha et mål med økonomien vår, det trenger jo ikke å være at vi skal spare spare, men når to mennesker deler ett liv, så må de også trekke samme vei når det gjelder økonomi. Når vi trekker samme vei så tar vi også begge ansvar for å komme oss til det målet. Det er viktig!

På luksusfellen har jeg sett flere som ikke samarbeider om økonomien, de fleste faktisk. (De som har samarbeidet har ofte samarbeidet om å bruke opp mest mulig penger kan det se ut som... ) Uten at begge tar ansvarer ser vi ofte slike ting: En som bruker mesteparten av pengene i huset på seg og sine ting, og en som ikke bruker noe. Eller; begge bruker masse; du kjøpte deg en ny data og derfor må jeg ha nye dyre sko. Det skal jo være likt ikkesant?

Men.. hvordan får til dette vi-et?